Forskning på vibroakustisk terapi:
vitenskapen bak lavfrekvent lyd.

Den terapeutiske bruken av lavfrekvent lydvibrasjon levert direkte til menneskekroppen har vært studert i rundt tretti år (Skille, 1986). Tidlig på 1980-tallet bygde Skille og hans samarbeidspartnere det såkalte «lydbadet»: en massasjebenk med høyttalere direkte koblet til overflaten. Personen som lå på den, hørte tradisjonelt repertoar rikt på lave frekvenser — orgel, kontrabass, fagott — men mottok også, svakere, vibrasjonen overført direkte til kroppen. Forskergruppen forsto at denne kroppslige mottakelsen var den virkelige nyvinningen.

Det som fulgte, var den systematiske separasjonen av den fundamentale, eller «rotlyden», som virker primært på kroppsnivå, fra avledet lyd bygget på harmoniske, som primært oppfattes gjennom øret. Ved å bruke en frekvensgenerator som kilde blir det mulig å sende kun presise, rene sinusformede signaler — fri for harmoniske — i stand til å virke direkte på den delen av kroppen som behandles.

Studier har vist at myke soner resonerer ved de laveste frekvensene, mens høyere frekvenser engasjerer tynn muskulatur og bein (Griffin, 1983). Prinsippet er enkelt: alt resonerer, og menneskekroppen oppfører seg ikke annerledes. Stimulert av distinkte lavfrekvente impulser, fungerer den som en stemmegaffel, og går i resonans i spesifikke soner i henhold til frekvensen som sendes (Kriscak & Raffaelli, 2010).

Å påføre en lavfrekvent kilde direkte på kroppen bruker gjennomtrengningen av akustiske bølger for å gjenopprette, ved resonans, naturlige vibrasjoner som av ulike årsaker ikke lenger produseres normalt. Lavfrekvent vibrasjon virker på ikke-auditivt vev gjennom mekanismer som involverer både de fysiske egenskapene til akustiske bølger — spesielt deres koherens — og de biofysiske egenskapene til mange vev: piezoelektrisitet, halvlederegenskaper, og vannets og mange organiske makromolekylers bipolare karakter, DNA inkludert (Bistolfi, 2000).

Hver frekvens tilsvarer en bestemt tone, og ved logaritmisk lov kan en lydverdi tildeles hver utsendte frekvens (Pierce, 1983). En strøm mellom 40 Hz og 50 Hz, for eksempel, er egnet for å redusere hypertonus i ekstensjons- og fleksjonsmusklene hos pasienter med cerebral parese (Ruutel, 2002).

Forskning innen vibroakustisk terapi utvikler seg spesielt i Canada, ved Wilfrid Laurier University i Waterloo, og i Finland ved Universitetet i Jyväskylä, hvor et team koordinert av professor Sulin Cheng fra Institutt for helsevitenskap evaluerte effektene av lavfrekvente signaler på funksjonell kapasitet, blodsirkulasjon og benmetabolisme hos skrøpelige eldre menn og kvinner (Cheng, Zheng, Sakari & Hietikko, 2009). Resultatene fremhevet et høyt potensial i de behandlede tilfellene.

Lavfrekvent vibrasjon har siden blitt studert ved senil demens med søvnforstyrrelser (van Os, Aziz, Schalkwijk, Schols & de Bie, 2012), hvor bruken hadde en markant positiv effekt på behandlede pasienter, inkludert mot en parallell farmakologisk sammenligning.

En studie utført av Institutt for ergoterapi ved Fakultet for helse og velvære ved Hiroshima University (Koike et al., 2012) testet om IVA kunne redusere depressive symptomer hos femten eldre sykehjemsbeboere. Evaluert gjennom Mood Assessment Scale, trommehinnetemperatur, puls, arterielt trykk og aktigrafisk måling, ble en signifikant reduksjon i depressive symptomer og en forbedring av søvnsyklusen observert.

Når det gjelder mobilitet og balanse, dokumenterte Bautmans og kolleger (2005) forbedringer i muskelprestasjon, balanse og mobilitet hos institusjonaliserte eldre personer, mens Bruyère og kolleger (2005) viste at lavfrekvent vibrasjon forbedrer balanseforstyrrelser forårsaket av muskelsvakhet og vestibulært underskudd, og øker motorisk kapasitet og gange, med en påfølgende reduksjon i risikoen for fall og brudd (Bistolfi, 2009).

En av de mest konsekvent oppmuntrende anvendelsene av IVA gjelder autisme. I en studie utført i Kolkata i 2008 (Dutta Roy, Kakali & Ghost), ble autistiske atferder vurdert før og etter IVA-sesjoner ved bruk av Vineland Social Maturity Scale, Gilliam Autism Rating Scale og Autism Behavior Anchor Rating Scale. Alle tre skalaene viste en positiv effekt av IVA på autistiske atferder.

En doktorgradsavhandling fra 2011 ved Institutt for kommunikasjon og psykologi, Det humanistiske fakultet, Aalborg Universitet (Bergström-Isacsson) undersøkte effektene av IVA kombinert med lydstimuli på kontrollen av autonome nervesystemfunksjoner og på kortikale emosjonelle reaksjoner hos pasienter med Retts syndrom.

Fordeler er også rapportert ved abdominal- og kolikksmerter (Aldridge & Brandt, 1991), og videre arbeid har fokusert på nevrofysiologisk forbedring av motoriske responser fremkalt av vibrasjonsstimulering (Bishop, 1974).

Ved multippel sklerose indikerer arbeid utført av Prisby og kolleger (2008) at IVA kan anses som optimal sammenlignet med visse farmakologiske terapier.

I 2005 utførte Turbanski en studie på 52 Parkinson-pasienter som demonstrerte at en syklus med IVA-sesjoner førte til en forbedring i deres posturale stabilitet. I Italia er studier om dette temaet utført av musikkterapeut Riccardo Della Ragione.

Forskning på pasienter som rehabiliteres etter slag (Van Nes, Latour, Schils et al., 2006) understreker hvordan IVA optimaliserer balansekontrollen i den postakutte fasen, med langvarige effekter på daglige aktiviteter.

Mange studier om den terapeutiske effekten av lavfrekvent lydvibrasjon har konsentrert seg om smertekontroll (Boyd-Brewer & McCaffrey, 2004; Kriscak & Raffaelli, 2010; Chesky & Michel, 1991).

Rittweger og kolleger (2002) startet fra premisset at patofysiologien ved kroniske korsryggsmerter ikke bare involverer nervesystemet, men også muskulatur og bindevev. Deres randomiserte kontrollerte studie viste at lavfrekvent vibrasjon, i likhet med lumbale ekstensjonsøvelser, er i stand til å lindre kroniske korsryggsmerter og følgelig forbedre livskvaliteten (Bistolfi, 2009).

Ytterligere arbeid med svært oppmuntrende resultater er utført på reduksjon av smerte forårsaket av revmatoid artritt (Chesky, 1992), på behandling av fibromyalgi gjennom lydresonansteknologi (Cogan, Camus, Saucier, Arsenault & Demers, 2006), på økt motstand mot konkurransemessige treningsbelastninger (Delecluse, Roelants & Verschueren, 2003), på reduksjon av arteriell stivhet (Otsuki et al., 2008), og på frigjøring av muskelstivhet og spastisitet (Semler et al., 2007; Hagbarth & Eklund, 1968).

En italiensk studie av Melchiorri og kolleger (2007) fant IVA svært nyttig for paraplegiske rullestolbrukere, noe som forbedret armstyrken og følgelig både fremdrift av stolen og posturale overføringer — stol til seng, stol til toalett, stol til bil.

Cellulitt — kjent i medisinen som ødematøs-fibrosklerotisk pannikulopati (PEFS) — rammer 80–90 % av kvinner. Det er en effekt av degenerasjonen av blod- og lymfemikrosirkulasjonen i det subkutane fettvevet, hypodermis, som endrer normal metabolsk funksjon. Der mikrosirkulasjonen er betydelig nedsatt, endres lipolysen, væske produseres i de ekstracellulære rommene og avfallsstoffer akkumuleres der og er vanskelige å fjerne.

Når lokale forandringer vedvarer, utløses en progressiv degenerativ mekanisme: betennelse, ødem og fortykkelse av bindevevet opp til fibrose, med den typiske dannelsen av mikronoduler — forstørrede fettceller komprimert inne i fortykket bindevev. Huden får det karakteristiske appelsinskallutseendet og kan være smertefull å ta på.

Lydresonans er det fysiske prinsippet bak effekten av GA.IA lydbølgebedet på disse vevene. Resonans er overføring av en vibrasjon fra ett legeme til et annet: slå en stemmegaffel, og en annen stemmegaffel stilt inn på samme frekvens vil begynne å vibrere — sympatisk resonans, velkjent i musikk.

På samme måte, når GA.IA-sengen avgir lavfrekvent vibrasjon, aktiveres den, ved sympati, de tilsvarende vibrasjonene som er spesifikke for deler av kroppen. Sengen avgir i området mellom 20 og 80 Hz; mellom 30 og 36 Hz resonerer delene som er rammet av cellulitt — spesielt lår, hofter og midje.

Lydvibrasjon genererer en regelmessig, kontinuerlig bevegelse av vev, som hovedsakelig består av vann og andre mobile stoffer. Den samme bevegelsen kan observeres ved å plassere et vannbasseng på GA.IA-sengen: i løpet av sekunder produserer lyden virvler som stiger opp fra bunnen til overflaten.

Ved resonans produserer sengen en dyp massasje, innenfra og ut, kontinuerlig og konstant, i stand til å reaktivere hele mikrosirkulasjonen — både blod- og lymfatisk — noe som induserer en sterk drenerende og avgiftende effekt med en mild lipolytisk effekt knyttet til den induserte passive bevegelsen. Ødemer forsvinner, cellulittknuter løses opp, bindevevet mykner, i hele dybden og over hele overflaten som nås av vibrasjonen.

I motsetning til sjokkbølge-, rulle- eller kavitasjonsapparater er vibrasjonen ikke-invasiv: den utøver ingen unaturlig trykk eller støt mot kapillærer og kar, etterlater ingen rødhet eller blåmerker, krever ingen forberedelse av klienten og ingen operatør til stede under økten. Det eneste håndfaste tegnet på arbeidet som pågår er en lett kribling under huden, som kan vedvare en stund etter økten.

Forskningen ble utført ved C.A.R.M.A.-senteret (Center Advanced Research and Mental Aid), spesialisert på behandling av nevroser ved hjelp av virtuell virkelighet og utstyr som er i stand til å virke utover den rent menneskelige faktoren. Teknologi i personens tjeneste: “ingen medisin ingen blod” var mottoet, og enhver intervensjon fulgte det. Den vibroakustiske sengen, bygget etter Diego Kriscaks design, hadde inntil da blitt brukt i den konteksten — søvnvansker, angstanfall, stress.

Forskerteamet besto av Alberto Raffaelli (hjerneanalytiker), Adriana Barbina (vitenskapelig koordinator), Tullio Fragiacomo (analytiker) og Diego Kriscak (vibroterapeut). Arbeidet startet fra premisset om at lave frekvenser har en tendens til å bringe deler av kroppen som utsettes for en sinusformet lydstimulus i resonans — et signal fritt for avledede lyder eller harmoniske, slik at det er kroppen selv som resonerer, og oppfører seg i praksis som lydkassen til et instrument.

Tre spørsmål rammet inn studien. Hvilken frekvens eller bånd skulle brukes for å oppnå resultater? Hvor mange økter, og med hvor mange dagers mellomrom, ville gi positive resultater — og hvor lenge ville disse resultatene vare? Og kunne lyd brukes på et perseptuelt nivå for å ledsage den primære effekten med en avslapningseffekt, inkludert gjennom levering av hjernebølger?

Protokollen for økten var fast: ta mål av midje, hofter, lår, knær og armer; kjør den vibroakustiske økten i tretti minutter; slå av sengen; ta alle mål på nytt; og samle inn tilbakemeldinger om økten. Kontraindikasjoner ble identifisert og screenet før innleggelse.

Det resulterende datasettet registrerer hver subjektøkt for økt — fra første til åttende — med målinger på hvert trinn. Det presenteres analytisk i C.A.R.M.A. 2013-rapporten og evalueres i DIREDI-rapportene fra 2014–2015. Tekstrettigheter forbeholdt, DIREDI SRL, Azzano Decimo (PN), Italia.